Bi-normal.

Me peame norra keeles ühte raamatut lugema.
Beate Grimsrud'i "Å smyge forbi en øks"

Ja seal raamatus on üks peatükk, mis mulle hirmsasti meeldib ja kuidagi omane oli. 

Ja nüüd ma kirjutan selle siia.

Sest ma tahan, et see mul olemas oleks.

Ka siis kui ma Ingunnile raamatu tagasi pean andma.

***

Mors musikk

Jeg sitter ved kjøkkenvinduet med en brødskiv som det ikke går an å svelge. Ute snør det. Store, muke snøfnugg synker og synker. Dem hadde det gått an å ennå, sitter i pyjamas, raggsokker og skotskrutete skjerf. Jeg er hjemme fra skolen i dag. Det er jeg ikke alene om. Når en av søsknene er syk og må være hjemme, synes mor at det er like greit at flere blir hjemme. Hvis en av søsknene er syk, varer det ikke lenge før flere blir det og da er det like greit at vi er hjemme samtidig. Jeg ville at Anders skulle være hjemme og sånn ble det nesten, men så ble det ikke sånn. Tvillingene Hild og Isak hadde allerede tatt fram kassen med lego og tømt den på gulvet i rommet sitt, og nå flere timer senere sitter de fortsatt tause og bygger en by.

Utenfor kjøkkenvinduet fortsetter snøen å dale. Soluret er en gvit skulptur. Tiden endelig dekket til.
Hvis man ikke kan svelge sitt eget spytt, hvordan skal man da kunne svelge skarpe brødsmuler. Fuglene kan. De går og vipper med hodet og leter fram smuler under snøen på fuglekirkens trapp. Den lille kirken ser veldig høytifelig ut der den henger i bjørka. Mer høytidelig nå enn i sommer, med snø på tak og spir, gråkledde eller svartkledde besøkende. De fuglene som er blitt igjen over vinteren er sånne som ikke merker at det er vinter. De kommer flyvende gjennom snøen og lander på trappen til fuglekirken på samme måte som i sommer. Hadde det ikke vært for fotballtreningen, så synes jeg at det like gjerne kunne vært mere. Det er det som er dekket med snø og det som stikker opp. Det går an å stå inne og se ut, eller ute og se det lyse fra et vindu. Alt er enten hvitt eller ikke. Til of med ting som jeg liker godt eller sånt som er fint å se på, som gressplener, busker med blomster, runde steiner er enda finere når de ikke synes, når de er dekket av snø. Sånn kan det også være med mennesker. Jeg kan våkne om natten og lengte etter mor, etter at det skal bli morgen. Om morgenen når mor er der i lyset med raske armer over frokostbordet, da er det noe med mor som ikke stemmer, som ikke er slik som det var i mørket. 

Nå er det slutt, nå er det ikke flere snøfnugg. Jeg lukker øynene, jeg åpner dem igjen. Det er ikke slutt. Snøfnugg synker og synker. Det må være slutt, det fine slutter alltid. Hold opp! Det gode skal alltid deles rettferdig mellom søsknene. Hvor mange snøfnugg har himmelen i dag, hvor mange får vi hver? Jeg vil ha flere snøfnugg enn jeg kan få. Jeg vil ha dobbelt så mange. Jeg lukker øynene. Jeg vil ha dobbelt så mange som er beregnet på meg eller ingen i det hele tatt. Nå er det slutt, nå er det fine over. Men det er ikke slutt.
Heller ikke musikken er slutt. Musikken fra mor som sitter ved pianoet inne i stua. Jeg presser hendene mot ørene. Nå er musikken slutt, nå finnes den ikke lenger. De myke snøfuggene ser ut som musikk. Mors musikk. Noter som får renne fritt. Nå er det slutt. Mor spiller bare på pianoets håye tangenter. Lyst og fryktelig vakkert... og nå er det slutt. Jeg tar bort hendene fra ørene. Det er ikke slutt. Hold opp! sier jeg. Jeg tar en bit av brødskiva, prøver å svelge. Halsen er hoven og sår. Jeg visker ut halsen. Ser på snøfuggene som synker, lytter til mor som spiller så vakkert. Halsen er borte.

Halsen er borte. Den gikk over en strek og ble visket ut. Jeg stirrer på snøfnuggene. De har blitt litt tykkere. Jeg spiller på snøfuggene, jeg trykker dem ned med blikket. Pling!
Jeg har flere øyne enn mor har fingre.
Nå konkurrerer vi.

Det gjelder å rekke å se på så mange snøfnugg som mulig før de har sunket i bakken. Jo lenger ned de synker før jeg treffer dem med blikket, jo mørkere blir tonnen. Jeg vil også spille på de lyse tonene. Jo raskere jeg er, jo mer vokser musikken. Tykk musikk. Hvit musikk.
Den er bare min.

Det er dagen uten slutt. Det snør kraftig. Mors musikk faller fra himmelen og er det beste jeg vet. Toner er jo toner nettopp fordi de ikke ligger ved siden av hverandre. De skal synke forskjellig, men ikke for langt. Hvis jeg trykker på dem med blikket før de har sunket for langt, da vil det fine fortsette. Hvis jeg ikke blunker, hvis blikket mitt er raskt og våkent, da kommer det aldri til å ta slutt.

- Hva gjør du, Lydia?

Mor har åpnet døren og står med ett bein i stua og ett i kjøkkenet.

- Spiller piano, sier jeg uten å blunke.

- Det var jeg som spilte piano, sier mor.

- Nei, det var jeg som spilte piano, sier jeg. 

Jeg snur meg og ser på mor. Jeg visker henne ut. Jeg snur meg mot vinduen igjen. Det fine er slutt. Det var jeg som spilte. Jeg snur meg igjen for å si det til mor. Hun er borte. Hun gikk over en strek og ble visket ut.

***

Ja sellepärast see tüdruk mulle meeldibki - hun kan viske ting ut. Pluss ta on muidu ka äärmiselt disturbed ja igasuguste issue'dega.